Døden og dødsprosessene

Muligens et merkelig tidspunkt å ta opp døden på. 1.mars er jo første vårdag, hvor årstiden lover oss nye begynnelser og vekst… Kan hende er det nettopp derfor disse tankene presser på, siden vinterens ufruktbare isøde og mørke går mot slutten? Jeg spiller Lux Aeterna fra “Requiem of a dream” og reflekterer.

For dette er et tema som har kommet til meg med full styrke i de siste månedene. Først gjennom min esoteriske heallinggruppe i januar, der vi har lært hva slags healing vi kan gi til døende. Her foretok vi en regresjon, hvor jeg gikk tilbake til et tidligere liv som munk i Tibet. Jeg fikk se min egen dødsprosess, og hvordan jeg trakk sjelen min ut av kroppen og opp gjennom kronen.

Min fysiske lysfamilie skal jobbe sammen som medium på en mediumaften i midten av mars. I dag så jeg på Facebook at en venn fra barneårene, som er på min alder, døde på fredag av et kraftig hjerteattak på sitt hotellrom mens han var på ferie i Thailand. Sånt setter livet i perspektiv en fredfull søndag. Jeg skal finne fram den tibetanske boka om livet og døden som jeg har stående i bokhylla. Fikk den for mange år siden av en venn, men har aldri tittet i den.

De siste par ukene har det bare strømmet på til meg med bøker om dette med døden (“Ørnen og Rosen” av Rosemary Altea), filmer (“Seven pounds” og “Ghost Town”) og artikler som denne: Døden og dødsprosessen

Enhver spirituell tradisjon i verden har, innenfor sin mytologiske og mystiske struktur, kunnskap om hvordan å takle dødsprosessen. Hinduene har den, tibetanerne har den, og den ble undervist i Hellas gjennom allegoriene om Hades, Persefone, Demeter, om å krysse elven Styx med båt og betale for reisen med to mynter. All denne læren kom fra det gamle Egypt. (…) Alle disse tradisjonene oppmuntrer deg til å øve til den dagen du skal dø som en del av din spirituelle praksis, slik at det ikke kommer som noe stort sjokk, og du trer inn i underverdenen totalt uforberedt. I vesten, hvis du skal på ditt livs viktigste intervju, ville du ikke forberede deg til intervjuet på forhånd? Hvis du skulle til et fremmed land hvor du måtte bevege deg gjennom et tøft terreng, ville du ikke kjøpe et kart og studere det først? I forbindelse med død og dødsprosessen i vesten går få inn i dette i det hele tatt, selv mennesker som gjør spirituelt arbeid. Dette er imidlertid en spirituell praksis som er vel verdt å gjøre.

Jeg føler, som artikkelforfatter, at vi i Vesten er altfor separert fra døden. Det er ofte forbundet med frykt og uvitenhet. Døden fjernes fra oss ved at man ofte dør på sykehus, fraktes til et begravelsesbyrå som ordner alt og legges i jorda. Vi har ikke noe konkret forhold til prosessen slik man hadde i gamledager, da folk faktisk døde hjemme i sin egen seng omgitt av sine nærmeste.

Det å dø er den mest naturlige ting i livet, og den ene av to ting alle mennesker har felles: vi fødes, og vi dør. Å gjøre denne overgangen til en verdig, og hellig, begivenhet føles stadig viktigere for meg.

Alle praktiserer vi meditasjonsteknikker hvor vi visualiserer hvordan det ville være å være på det eller det stedet, hvordan det ville føles, hva vi ville se, etc. Ingen av oss utfører spirituelle praksiser rundt hvordan det ville være å ta sitt siste åndedrag, og hvor vi da vil være. Hvordan vil det faktisk være når jeg tar mitt siste åndedrag og forlater denne inkarnasjonen? Enda det er en av de mest dyptgripende meditasjonene du noen gang vil gjøre, er det ingen av oss som gjør dette.

Kanskje er det enklere for meg å ha et ubekymret forhold til døden, eller forbundet med mindre frykt enn for ikke-spirituelle, siden jeg tror på reinkarnasjon? For meg betyr ikke døden slutten, men begynnelsen på – eller fortsettelsen av – sjelens evige liv.

I dødsøyeblikket gjennomgår du en reise inn i ditt eget underbevisste sinn hvor du stilles ansikt til ansikt med overveiningene av valgene du gjorde i dette livet, og med konsekvensene av disse valgene. I noen spirituelle tradisjoner er et aspekt ved denne reisen en domsavsigelse av vesenet som gjennomgår reisen, og til en hvis grad stemmer dette med virkeligheten. Dommen kommer fra den delen av deg som projiserte seg selv inn i den tredimensjonale virkeligheten for å skape den personligheten som vi oppfatter oss selv som her. (…) Tjenesten til oss selv ved å gå den spirituelle veien i dette livet er realiseringen av tilknytningen vi oppmuntres til å etablere til materielle nytelser, og illusjonen ved disse tilknytningene. Gjennom å følge denne veien gjennom dette livet forbereder du deg allerede til reisen gjennom slørene for å oppnå realisering på det femdimensjonale planet.

Døden blir noe å feire, helt enkelt, på samme måte som en fødsel.

Mennesker i Irland har den mest perfekte måten å håndtere døden på. Når personen har dødd, er de forsiktig plassert i en kiste, som så er plassert i stua i hjemmet deres, og en tre dagers feiring følger. Mens personen kommer tilbake til kroppen sin hver dag på tidspunktet for døden, finner de seg selv omringet av alle vennene og slektningene sine som feirer dem for den de var. Hvilken bedre måte å forlate tredjedimensjon på en denne?

Det er en kjensgjerning at etter hvert som tiden for døden nærmer seg, altså det øyeblikket hvor vi tar vårt siste åndedrag, tillates personen som de var nærmest tilknyttet på en kjærlig måte, som allerede har gått over i fjerde dimensjon, å veilede den døende gjennom prosessen. For en person som gjør spirituelt arbeid er det den som initierer, mesteren, i den ashramen (den spirituelle gruppen) vedkommende er en del av, vil komme å veilede eleven sin tilbake til ashramen.

Gjenforening, fullbyrdelse av en syklus, sluttføring av en fysisk periode, overgangen til det åndelige, reisen Hjem.

For det spirituelle mennesket, er veien som leder til døden en kjent vei. Personen har brukt et helt liv på å opprette forbindelse med høyere plan, og gjenkjent seg selv mer som ånd enn som inkarnert menneske. Den har tilbrakt mange timer i meditasjon, hvor den har løftet sin bevissthet slik at den kan forbindes med det guddommelige. Den omfavner det faktum at vi har mange inkarnasjoner i det tredimensjonale feltet, og de inviterer inn i sin bevissthet igjen de mange gangene de har dødd tidligere. Døden representerer ingen frykt for denne personen, fordi den vet at død er liv og liv er død. Døden er ingen slutt, men heller en hjemkomst hvor deres sjels prakt venter med åpne armer for å ønske dem velkommen tilbake.

Mens jeg har skrevet dette merker jeg at jeg har lyst til å leve så kraftfullt, heftig og intenst som jeg bare kan. Jeg vil være livlig, levende og livsglad, samtidig som jeg husker døden. Nettopp derfor vil jeg gjøre så mye ut av hvert jordiske sekund som jeg kan til å bruke det fysiske til å manifestere sjelen min gjennom.

Og til slutt i artikkelen, et lite hint om jordas oppstigning:

Akkurat som et menneske bruker syv dager på å gå over i en annen dimensjon, går Gaia gjennom den samme prosessen. Jeg føler at dette er det oppstigningen virkelig dreier seg om. Oppstigning handler om å legge bak seg et gammelt kjøretøy som går i oppløsning og du blir født inn i et nytt kjøretøy i en høyere dimensjon.

En virkelig tankevekkende artikkel!

Memento mori