Være den man er

Bilde: Mario Duguay

I mars startet jeg på et utkast til et blogginnlegg som aldri ble publisert. Jeg var ikke klar til å stå fram riktig enda, den gang. Her er grunnlaget for utkastet, fra astro.com:

Today you realize that you aren’t willing to do things the same way anymore. You are finally ready for the big change, but you may not be able to communicate your epiphany to anyone else. It’s not that you aren’t clear about your revelation; it’s just that you don’t want to shock others with your unorthodox disclosure. Don’t stress about what you haven’t yet said; it will all come out when the time is right.

Men den tida er nå! Sluttspurten i “stå fram”-prosessen startet med at jeg gikk i “hovmodsfella” sist helg med mine klassekamerater. Jeg hadde et brutalt møte med det jeg kaller 3D-verden… Kom hjem, til dels nedbrutt og deprimert, på kvelden etter å oppleve mennesker som jeg omgås en gang i uka på skolen ikledd “alkoholdrakt” og “fyllemaske”. Siden jeg var edru og kunne observere promillenivået øke parallelt med taktløsheten hos mine medmennesker i klassen tok jeg på meg en opphøyet rolle. Innvendig ristet jeg på hodet og tenkte at dette var laverestående, grunne og tanketomme mennesker.

Vel hjemme tok jeg meg (eller egoet mitt) selv i slike dømmende tanker. Det kom opp på festen at mange av oss er på Facebook, og jeg satt og kjente på om jeg egentlig ville legge dem til som venner der. Valgets kvaler gikk på det å vise hvem jeg er selv ovenfor dem, stå for min person og mine valg. Var dette noe jeg ønsket? Må jeg forsvare meg og mitt nå? Er det kanskje noen av dem jeg er ment å vekke noe i ved å være nettopp meg selv og skinne mitt lys? Heldigvis ble prosessen min speilet av Vuds, min nettvenninne L og et svært passende innlegg på Iluna som fikk åpnet opp øynene mine og ikke minst hjertet. Takk til dere for det!

Jeg fant at hjertet mitt kunne også romme disse 3D-personene, siden de i bunn og grunn bare er et aspekt, et speil, av meg selv. Jeg har også vært slik som dem, men at jeg har søkt en åndelig åpning som nå gjør at jeg kan omfavne den opplevelsen og de menneskene uten å dømme dem. Aksept av våre ulikheter, forskjellige verdier og at alle har en plass i fellesskapet, åndelig eller ei. Bak de jordiske kroppene og fysiske ansiktsmasker er vi alle sjeler som forsøker å ha en menneskelig opplevelse. En liten aha-opplevelse under mørkemånen og et stort skritt på veien mot publisitet.

Valgte i erkjennelsens lys på søndag å starte en ny og mer “offentlig godkjent” blogg, nemlig Økohagen. La ut linken som min hjemmeside på Facebook til mine 262 bekjente. Gamle skolevenner, tidligere kollegaer, venners venner – heile gjengen! Jeg har kopiert mange av innleggene fra tidligere Sinnsro og Fredfylt over dit, men tilbakeholdt det mest private. Alt som er relatert til økologisk landbruk, hverdagsliv og som er av en lettforståelig spirituell karakter kommer til å legges ut på Økohagen.

De mest sjelsettende opplevelsene, filosofiske betraktninger og dyptpløyende innsikter vil heretter kun bli publisert på denne bloggen. Kan hende vil jeg overlappe en del av postene også. Jeg vet ennå ikke hvor mye energi det krever å føre tre blogger (har jo også en for lysarbeid), men tida vil vise.

Oppdater din RSS-leser med begge bokmerkene, i alle fall.

Min indre dramatikers skrekkscener har forresten på langt nær hatt rot i virkeligheten. Det har ennå ikke vært noen telefonstorm, ingen hatbrev eller menn på døra med hvit frakker som har kommet for å legge meg inn. Av besøkstallene på den nye bloggen har det variert mellom 5 og 10 surfere hver dag, og foreløpig ingen kommentarer.

Mer om hva jeg nå skal stå offentlig fram med kommer om ikke så altfor lenge…